Norsk språkhistorie på 1800-tallet
1. Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging var at ute i Europa mente folk at språk var den viktigste faktoren for å bygge en nasjon.
2. Grunnloven bidro til å styrke nasjonalfølelsen og behov for eget språk. Språk og litteratur var preget av nasjonsbygging og egen stat. Fikk etter hvert landsmål og ”den dannede dagligtale”. Romantikken kan både sees på som en reaksjon på opplysningstiden, men også som en tilbakkevenning på holdningen gjennom kunst og lignende. Kjennetegn; gammel storhet. Så på gamle tide , hva som var bra, og ble inspirert av det. Det gamle og opprinnelige eller naturen var ”det ekte”. Noen varianter som var mer ekte og naturlige enn andre. Språket en organisme eller plante som skulle vokse videre uforstyrret. Et annet aspekt; vektleggingen av følelser, ting må harmonere med følelser. Esteikk, natur, barn, fjell – alt som ikke var menneskeskapt. Noen sentrale personer var Wergeland, Welhaven, Aasen, Munch, Hielm, Daae og Knudsen.
3. Henrik Wergeland (ivrig for fornorsking) og Johann Sebastian Welhaven var morsmålets besteforeldre. Wergeland var ivrig for fornorsking, og mente man ikke måtte anvende dansk når det ikke føltes naturlig. Welhaven ønsket i motsetning åta vare på forbindelsen til Danmark, og ikke fornorske så mye at man ikke kunne forstå hverandre like godt.
4. Asbjørnsen og Moe dro jo rundt i hele landet for å samle inn eventyr, og da ble eventyrene fortalt på forskjellige dialekter. Da Asbjørnsen og Moe skrev disse eventyrene ned, skrev de det delvis på dansk, men fornorsket enkelte ord. Og dermed lagde de et eget skriftspråk.
5. Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.
Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.
Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”. -
Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.
6. Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.
7. Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).
8. Det Knud Knudsen mener med ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej” er at det bedre å lage språket gradvis, og la det utvikle seg. I stedet for å bli fort ferdig med det, sånn som han mente at Ivar Aasen gjorde.
9. Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.
10. Jamstillingsvedtaket gikk ut på at landsmålet ble likestilt med det danske språket.
11. Grunnen til at undervisningen skulle foregå på barnenes eget talespråk var på grunn av jamstillingsloven.
