Den siste revejakta

Det blir laget mange filmer hvor man bruker adaptasjon. Bøker er som regel det de fleste bruker og går utifra når de setter seg ned og skal lage en ny film hvor adaptasjon taes i bruk. Målet er å formidle det samme som boken gjør. Dette er ikke en lett oppgave, og scener blir slettet og/eller lagt til. De hendelsene du kanskje syntes var noen av de beste i boken, er ikke sikkert kommer med i filmen. Jeg fikk lest opp flere utdrag fra romanen "Den siste Revejakta" og sett filmen etterpå.

Alt i alt så synes jeg at filmen får frem det samme budskapet som romanen gjør, og de handler jo stort sett om det samme. Men helt like er de riktignok ikke.

At hovedpersonen dealer hasj i oslo er det samme i filmen og romanen, men frykten for lovens lange arm er helt forskjellig. I boka er aldri politiet noe særlig etter dem, og de er aldri inne til avhør. Mens i filmen er politiet etter dem konstant, og frykten de har blir en realitet. 

Fortellernivået i boka og filmen er totalt forskjellig selvfølgelig. I boka går alt igjennom hovedpersonen Carl, og det er en jeg-forteller. Hele boka handler om at Carl sitter i syden og ser tilbake på det som har skjedd, på selve handlingen i boka. Da dette er praktisk talt umulig å få til i film, da det bare fungerer om man har en jeg-person som man hører stemmen til av og til. Og da helst ikke alt for ofte, for om det blir for mye av det fungerer det ikke som film, og det blir nærmere lydbok enn film.

Så den store forskjellen blir da at i boka får man mer kjennskap til følelsene til Carl, og for at man skal kunne kjenne Carl nesten like så godt i filmen blir man nødt til å legge til visse bildeligeting, som det med politiet, for at Carl skal være den samme personen i både boka og filmen.