Henrik Ibsen og språkdebatten

Han startet i hovedsak med å skrive på dansk, men var veldig opptatt av språkspørsmålet som oppstod på 1800-tallet.
I perioder var han opptatt av norsk språktone og brukte norske ord og uttrykk i verkene sine. Mye av hans tid gikk med på å støtte ”riksmålet” – det fornorskede danske skriftspråket som ble utviklet av Knud Knudsen.
Han var enig i mye det Knudsen mente og var veldig aktiv i språkutviklingen.


Man kan dele språkutviklingen hans i 4 stadier:
- Han startet som dikter og skuespillerforfatter. I denne perioden skrev han dansk.
- Han møter Knud Knudsen og blir sterkt påvirket. Dermed drar han språket sitt mot norsk retning.
- Han blir ”kjøpt” av den norske avdelingen i danske Gyldendal og må rette seg etter deres kriterier med å skrive dansk igjen.
- I 1869 er han 1 av fire nordmenn på et nordisk språkmøte hvor man diskuterer å lage et likt språk – at dansk og svensk rettskrivning smelter sammen. Blant annet ble aa til å, man fikk liten forbokstav og øi og ei ble til øj og ej.

Han var politisk engasjert i denne språkdebatten og startet med skandinavisk rettskrivning. Han mente det var viktig å holde på kulturen og nøyde seg derfor ikke med å skrive dansk. Han var ikke fornøyd med samtiden i rettskrivingen og brøt klart ut. Som forfatter utviklet han et godt språkøre og ble god til å karakterisere personer i verkene sine. Han innførte mange særnorske språktrekk og uttrykk til dagligtalen. I tillegg utviklet han dobbelbestemming noe som skilte seg veldig fra det danske skriftspråket.